hits

Blogg

Ja til mer åpenhet i skolen



Debatten om kartlegging og dokumentasjon i osloskolen er en sunn debatt.

Siden byregjeringen tiltrådte har 140 av 175 rektorer rukket å være i mediene og si sin mening i full åpenhet. Det er bra. Men Oslo kommune har fortsatt ikke full åpenhetskultur. 140 lærere svarte rektorene, men ikke alle navn kom på trykk fordi lærerne bekymret seg for konsekvensene.

Debatten som har vært tyder likevel på at vi er på vei mot mer åpenhet. Dette har en klar sammenheng med et tydelig signal fra politisk ledelse. Åpenhet og ytringsfrihet var et hovedtema da byrådsleder Raymond Johansen møtte etatssjefene i Oslo denne uken. Skolebyråden Tone Tellevik Dahl (Ap) har understrekt at både politikere og skoleadministrasjonen, den enkelte rektor og lærer må både tåle og bidra til en god skoledebatt. Slik var det ikke under Høyres regime i byen de siste 18 årene.

Arbeiderpartiet heier på debatten som i bunn og grunn handler om hvordan Osloskolen kan utvikle seg videre til beste for både elever og ansatte. 140 politikere trenger ikke å svare 140 rektorer og 140 lærere. Vi skal lytte.

#JegHarSett

Videoen som viser en kvinne med hijab som blir skjelt ut og slått på T-banen har sjokkert mange. Jeg har selv vært vitne til lignende episoder.

For noen år tilbake tok jeg trikken til Carl Berners plass. Plutselig skrek en mann til en ukjent kvinne som satt på trikken. Han skjelte henne ut fordi hun gikk med hijab. Han beveget seg nærmere, mens han skrek etter henne. Damen satt stille og ignorerte hans utsagn, mens mannen til slutt snart sto ved siden av henne. Da grep jeg inn og stelte meg raskt opp i mellom dem. Jeg ba den urimelige mannen holde seg unna henne. Han trakk seg noen skritt tilbake. Da trikken stoppet på neste stopp, sto kvinnen med hijab klar for å gå av trikken. Hun fortalte meg imens hun var gråtkvalt at det var for det beste at hun bare tar neste trikk. Denne kvinnen kunne vært min søster, min mor eller en hvem som helt annen som også går med hijab. Jeg kjente sinne inni meg.

En annen episode opplevde jeg på toget for cirka ett år siden mellom Larvik og Oslo. Mannen som angrep en kvinne med hijab på toget var direkte ustabil. Toget var fullt, men han valgte bestemt å angripe den ene kvinnen med hijab som satt i vognen. Tilfeldig? Jeg tror ikke det. Heldigvis satt hennes sønn ved siden av henne og sto opp for sin mor. Kvinnens sønn fortalte meg seinere at han var nyoperert, og at han derfor ikke blandet seg inn - før han så sin mor bli fysisk angrepet.

En tredje hendelse opplevde jeg på t-banen for noen uker tilbake. Da kom fire kvinner med hijab inn på t-banevognen. De ble ikke utskjelt eller slått, men likevel; en gruppe med eldre mennesker begynte snart å baksnakke. Det var ingen tvil om at det var kvinnene og deres hijab de snakket om. De ristet på hodet, og ga jentene stygge blikk. Kvinnene selv hørte eller merket lite, men jeg fikk med meg den respektløse baksnakkingen.

Mine opplevelser representerer kun noen av sikkert mange ubehagelige opplevelser. For min del begynner historien å gjenta seg - på toget, på trikken og t-banen. Emneknaggen #jegharsett på twitter viser at mange der ute har opplevd rasisme på kroppen i det offentlige rom. Er det et slikt samfunn vi ønsker? Vold blir utøvd mot fredelige mennesker på vei til sine hjem, skoler eller arbeid. Kvinner og menn blir utskjelt, slått og dytta ? fordi de tilhører en religion eller går med religiøse plagg.

Det handler om holdninger. Fordommer fører til at mennesker i verste fall kommer til et punkt hvor de utførere forferdelige handlinger. Derfor må vi som samfunn bekjempe fordommene som finnes.

Vi har et ansvar til å si ''STOPP!''. Vi må si stopp til alle som angriper fredelige, uskyldige mennesker på bussen, T-banen eller trikken. Da jeg forleden så video av kvinnen som ble angrepet på t-banen, reagerte jeg sterkt på at ingen grep inn. Kvinnen med hijab ble skjelt ut og slått på T-banen. Vi må blande oss når vi ser en person bli urettferdig behandlet. Aldri må vi la et offer for rasisme stå alene.

Skvist mellom to ekstreme fløyer



Foto: Stig Ark

To ekstreme grupper i det norske samfunnet, høyreekstreme og ekstreme islamister, finner sammen på et punkt; De misliker moderate muslimer. Det er ikke lett for en norsk-muslim å føre en kamp mot ekstreme miljøer på to fronter. Det er en kamp som kan koste.

Den største fienden for ekstreme islamister er muslimer selv. Ekstremistene mener at det er kun de som representerer islam, ingen andre. De liker derfor ikke å høre modige stemmer fra det muslimske miljøet som forteller dem at de tar feil. Ekstreme islamister vil gjøre alt de kan for å kvele disse stemmene. Derfor leser vi med jevne mellomrom om trusler, trakassering og angrep rettet mot muslimer som velger å ta til motmæle mot radikale islamister.

På en annen side, er høyreekstreme og innvandrerfiendtlige krefter heller ikke så glade i moderate muslimer. Denne gruppen forsøker å tegne et bilde av Islam som moderate muslimer utfordrer. Eksempelvis skrev Hege Storhaug på sidene til Human Rights Service (HRS) forrige uke om at 81 prosent av alle arabere er IS-sympatisører. Jo flere arabere og muslimer som står fram som motstandere av vold og terror utført i Islams navn, jo mer naken blir Storhaugs «statistikk». En statistikk som går fullstendig på tvers av seriøs forskning på dette området.

Modige stemmer betaler en høy pris. Kommentarfeltene er fulle av krenkende ord mot disse. Reaksjonene verdalingen Fatima Almanea fikk om at hun går påkledd som terrorister fordi hun bærer hijab er et ferskt eksempel på dette. Ekstreme muslimer ser sikkert på henne, slik som de også ser på meg, som vantro fordi hun er sosialdemokrat og muslim samtidig.  

Konklusjonen er; Ingen ekstremister er glade i moderate muslimer. Vi som samfunn har i felleskap et ansvar for å sikre at alle muslimer ikke blir skjært over en kam. Vi må ta vare på hverandre, - ikke sette alle mennesker i samme bås. Ikke alle som anlegger skjegg er ekstreme, og ikke alle ekstreme anlegger skjegg.  Vi må sette pris på modige stemmer fra det muslimske miljøet som står fram mot voldelig ekstremisme. Norge trenger flere av disse.

Den sittende regjeringen må slutte å tro at en eller to konferanser vil bekjempe ekstremisme i landet. Den nasjonale handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme er både for lite og for seint. Det må et mer bevisst, konkret og kontinuerlig arbeid til for å lykkes. Skolen, bibliotekene, tros- og livssynssamfunn og frivilligheten er blant kreftene som må trekkes inn.     

Dødelig generalisering


Foto: Privat 

Hege Storhaug skriver i sidene til Human Rights Service at 81 prosent av alle arabere er IS-sympatisører. Dermed konkluderer hun med at minst 8000 IS-sympatisører vil komme til Norge dersom vi tar i mot 10000 syriske flyktninger. Dette er noe av det mest usaklige jeg har lest i hele mitt liv.

Jeg er norsk-araber. Min familie kom til Norge fordi faren min var politisk aktiv i Bahrain og kjempet for demokrati og frihet. I følge Storhaugs tankemåte, er 81 % av min familie IS-sympatisører. Jeg vet at de ikke er det. Jeg vet at alle mine mange norsk-arabiske venner ikke er IS-sympatisører. Min statistikk er mer kvalitetssikret enn Storhaugs tall som baserer seg på en enkel undersøkelse på internett. En svakere grunnlag for en påstand må du lete lenge etter.

Den er også bevislig feil. En grundig studie gjennomført av Pew Research Center i USA viser tvert i mot at støtten til ekstremisme blant muslimer ikke bare er lav, den er synkende. Muslimer ser med stadig økende bekymring på islamistisk vold og terror. Undersøkelsen er basert på en kartlegging av holdningene til 50.000 muslimer i 35 land over seks år.

I fjor ble jeg truet på åpen gate av IS-sympatisører. Jeg har følt på kroppen hvordan det er å bli plaget fordi jeg som norsk, araber og muslim står fram og uttaler meg mot IS. Som jeg skrev den gang; 

Den største fienden for ekstreme islamister er muslimer som meg. Lukkede ekstreme miljøer lever i sin egen underverden, og er veldig lite åpne. For dem finnes det bare ett riktig argument. Ekstreme islamister mener at det er kun de som representerer islam, ingen andre. Når de blir fortalt av en muslim som meg at de er på villspor, tåler de ikke å bli avslørt. Dette er i seg selv en god grunn til at muslimer må engasjere seg mer i kampen mot ekstremisme. Imamene må være mer synlige.

Det jeg skrev i fjor mener jeg fortsatt. Derfor er det underlig å lese at Storhaug mener det er 81 % sannsynlighet for at jeg sympatiserer med IS fordi jeg har den bakgrunnen jeg har. I min kamp mot ekstreme grupper i samfunnet har jeg hele veien fått støtte av en stor majoritet i det muslimske samfunnet her i Norge.

Usaklig generalisering på det nivået vi står ovenfor er svært farlig. Før man leder en slik kloakkstrøm ut i samfunnet, må man tenke seg nøye om hvilken forurensing dette vil skape. Å skape en oppfatning om at alle med arabisk bakgrunn støtter mord, voldtekt, drap og terror setter dype spor som ofte er vanskelig å rette opp. La oss kalle en spade for en spade.  Hege Storhaug er med på å spre hat mot enkelte minoriteter i samfunnet.   

Slike holdninger som Storhaug viser kan bidra til mer segregering i samfunnet, og kan i verste fall bidra til økt ekstremisme. Hun heller mer bensin bålet til Høyre-ekstreme som i den sammenhengen vil tro og juble for hennes tall og tankemåte. På den andre siden vil de som er på vei inn i ekstreme islamistiske grupper bli enda mer provosert. Dette bidrar ikke til mindre ekstremisme i samfunnet. Tvert imot. 

Vi har et ansvar for hva vi sier og skriver. Generalisering kan være livsfarlig.

Vi kan ikke stole på toget

Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

 

Pendlertogene er enten forsinkede, stappfulle eller innstilt.

Dere som hver eneste morgen bruker toget for å pendle inn til sentrum i Oslo forstår mitt poeng. Er du blant dem som tar toget til Oslo S fra Holmlia, Asker eller Lillestrøm i 7-tiden for å rekke jobb til klokken 8, vet du at det er langt fra sikkert om du i det hele tatt får plass om bord.

Er du blant de heldige som får plass, må du tidlig bestemme deg hvorvidt du skal stå med armene opp eller ned langs siden. Når valget først er gjort er det umulig å ombestemme seg.

Om toget er innstilt, kan du glemme å komme deg på jobb i tide. På veien står bilene stille, og bussen er sjanseløs når den skal prøve å ta unna trykket som oppstår på grunn av innstilte togavganger.



223 forsinkede tog hver dag

Senest denne uken opplevde jeg at mitt tog var både forsinket og i tillegg så stappfull at jeg ikke fikk plass da toget først ankom Hauketo. Jeg måtte vente på neste tog og kom derfor for sent til jobben. Hver dag er i snitt 223 persontog forsinket eller innstilt. Det tilsvarer 81 413 togavganger i året, slik VG opplyste 14. april. Det er Samferdselsministerens ansvar å sikre at togene kommer.

Samferdselsministeren har nå lagt frem forslag om en jernbanereform.

Feil i signalsystemet, tekniske problemer med togene og feil med sporene er blant utfordringene. Løsningene samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) kommer med er et nytt direktorat for jernbane.

Et eget direktorat kan aldri være en løsning. Hadde det vært så enkelt i politikken, ville politikere opprettet et nytt direktorat for hvert problem og løst alle utfordringer.

Jernbanereformen gir ikke gode svar på hvordan flertallet på Stortinget har tenkt å løse alle de utfordringene vi i dag finner i jernbanesektoren.

Selv om 200 ulike togselskaper konkurrerer mot hverandre, vil ikke det gi ett eneste ekstra tog gjennom tunnelen i Oslo sentrum ? der kapasiteten allerede er sprengt. Så lenge det ikke kommer forbedringer på infrastrukturen, vil situasjonen bli den samme. Bedre infrastruktur er viktig, ikke bedre organisering.

Satser på buss og trikk

Hadde det sittende byrådet med ledelsen av Stian Berger Røsland (H) gjennomført de 100 tiltakene Ruter og Bymiljøetaten foreslo for bedre fremkommelighet for buss og trikk, hadde situasjonen vært mye bedre for alle oss som pendler. Av 100 tiltak har det sittende byrådet kun gjennomført rundt 20.

Når det tar kortere tid å vente på et forsinket tog enn å ta en buss som står i kø, venter man heller på det toget som er forsinket.

Arbeiderpartiet vil sikre bussen og ikke minst trikken bedre fremkommelighet slik at kollektivtrafikken har flere ben å stå på når noe går galt. Dette vil gi et mer robust kollektivnett.

 


 

 

 

 

 

 

Storbyenes landsmøte

Jeg har i forrige uke vært på mitt femte landsmøte i Arbeiderpartiet. Storbyene ble løftet som et eget tema, og det ble vedtatt et eget program for storbyene med politikk for blant annet levekår og velferd, transport og miljø og aktivt næringsliv i storbyene. Storbyene har aldri fått så mye plass og gjennomslag som på dette landsmøtet, det var både riktig og viktig.

Storbyene vokser, og i Oslo kommer befolkningsveksten i alle deler av byen. Befolkningsveksten er også kraftig i kommunene rundt hovedstaden og i og rundt andre storbyer som Trondheim, Bergen og Stavanger. Den voldsomme befolkningsveksten storbyene skal ta imot i årene som kommer vil by på betydelige utfordringer. Byene sliter allerede med store klimagassutslipp. Luften er på de verste dagene så ille at noen barn og eldre ikke kan oppholde seg utendørs. Den sterke befolkningsveksten vil øke presset på en allerede overbelastet infrastruktur og et hardt presset kollektivtilbud. Men håndterer vi veksten riktig byr den også på store muligheter, både for storbyregionene og for Norge.

Partileder Jonas Gahr Støre bemerket i sin åpningstale at vi har lykkes med å skape gode velferdstilbud i hele landet gjennom samspillet mellom by og land. Gahr Støre vil bygge videre på dette samspillet. Dette satt standarden for debatten på landsmøtet og det ble ingen debatt preget av store motsetninger mellom land og by, men heller by med land - og land med by.

Transport og miljø; Arbeiderpartiet ser mulighetene veksten vil by på. Muligheten til å utvikle storbyene gjennom nye boliger, arbeidsplasser og møtesteder. Transport er nøkkelen til suksess. Derfor gikk landsmøtet inn for 70 % statlig finansiering av tunge og viktige kollektivprosjekter i storbyene. For Oslo betyr dette finansiering av ny t-banetunnel, ny t-baneforbindelse på tvers av Groruddalen, t-bane til Ahus og finansiering av t-bane til Fornebu. Store og helt avgjørende løft.

Levekår og velferd; Storbyene møter store sosiale utfordringer. Selv er jeg oppvokst på Holmlia hvor flere barn og unge ikke har råd til å delta i idretts- og kulturaktiviteter.
Arbeiderpartiet vil gi alle like muligheter. Dette gjør vi gjennom en politikk som ser alle, løfter alle, og samler alle. Vi vil satse ekstra i områder som opplever stor utfordringer. Språk er nøkkelen for å lykkes i samfunnet. Barn som snakker dårlig norsk skal følges opp fra første dag på skolen.

Flere moderne arbeidsplasser; Befolkningsveksten vil kreve vekst i antall arbeidsplasser. Storbyene må være gode vertskommuner for de høyere utdanningsinstitusjonene. Samarbeidet mellom forskningsmiljøer, offentlige virksomheter og næringslivet må styrkes. Administrative byrder for næringslivet i storbyene må reduseres. Vi vil også satse på gründerhus og start up-miljøer for å hjelpe flere i oppstartsfasen.

Arbeiderpartiet vil utvikle storbyene. Men først må vi vinne valget i Oslo, Bergen, Stavanger og andre storbyer. Gjennomføringen av all vår politikk er avhengig av valgseier.

Arbeiderpartiet eksporterer demokrati

 


Fra møte i Arbeiderpartiets bystyregruppe, Oslo rådhus  

Gunnar Stavrum skriver i Nettavisen 14.04.2015 at
Arbeiderpartiet importerer flere velgere. Det er dypt usaklig av ham. Det han derimot kunne ha skrevet var at Arbeiderpartiet driver eksport av demokrati. 

 

Det mest problematiske med det Stavrum skriver, som forhåpentligvis er ubevisst, er at det i realiteten er en rangeringen av folk med innvandrerbakgrunn som annenrangsvelgere. Stavrum skriver at Arbeiderpartiet i praksis importerer en sterk velgervekst fra utlandet, særlig fra Asia og Afrika. Han viser til at flere profilerte politikere i Arbeiderpartiet har bakgrunn fra disse verdensdelene, og skriver at AUF-leder Mani Hussaini er kurder med bakgrunn fra Syria, mens Hadia Tajiks familie kom fra Pakistan.

 

Ingen kaller fotballproff Tarik Elyounoussi for minoritetsspiller. Han er en fotballspiller. Hadia Tajik og Mani Husseini er ikke minoritetspolitikere, - de er politikere. Punktum.  Noe av det flotte med vårt demokrati er at alle uavhengig etnisk bakgrunn kan delta og få tillitt. Tajik og Husseini er blant de fremste eksemplene på at demokratiet vårt fungerer godt. Rollemodeller som dem motiverer flere, inkludert meg selv, til å være aktive i politikken. 

 

Et parti som snakker om like muligheter for alle i et samfunn må gå fram som et godt eksempel og gi alle like muligheter innenfor sin egen organisasjon. Det skulle bare mangle. Hadia Tajik blir valgt som nestleder i Arbeiderpartiet på landsmøtet til helgen. Det er derimot synd at man skal lete lenge etter innvandrere i Høyres sentralstyre,- partiet som i dag styrer hele kongeriket.

 

Arbeiderpartiet har gjennom sin lange historie kjempet for å utvide demokratiske rettigheter i samfunnet, samt sikre bred deltagelse fra alle grupper. Vi har en stolt historie, men samfunnet er på ingen måte i mål.

 

Da Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, var allmenn stemmerett en av partiets viktigste saker. Stemmerett for kvinner var tidlig et politisk mål for arbeiderbevegelsen. Socialdemokratisk Forening, som var forløperen til Arbeiderpartiet og som ble stiftet i 1885, krevde allmenn stemmerett for menn og kvinner over 22 år. Arbeiderpartiet var motstander av inntekts- og standsbegrenset stemmerett. Målet var økt deltagelse uavhengig av klasse eller kjønn. Resultatet av bevisst politikk har vært utvidet demokrati og større mulighet for deltagelse.


Demokrati må alltid være i utvikling. For over hundre år siden måtte arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen ta en kamp for å få flere til å delta i samfunnet. I dag er det dessverre alt for få med minoritetsbakgrunn som bruker stemmeretten. At Arbeiderpartiet greier å mobilisere mange av dem til å stemme er bra. Vi må lykkes med å inkludere flere inn i vårt demokrati.

 

Makt til å mobbe




Foto: Stig Ark

 

Noen blir kalt klovn, andre beskyldt for å ha blod på hendene. Plutselig har en politisk debatt undertone av rasisme og fremmedfrykt. Er det sånn vi som samfunn ønsker at det politiske ordskiftet skal være?


Norske verdier. Noe av det flotteste i vårt samfunn er at vi møter hverandre med god tro, ærlighet og raushet, og at folk uavhengig av partitilhørighet, politiske meninger eller standpunkt møter hverandre med respekt. Den siste tiden har flere borgerlige politikere på høyresiden handlet i strid med de mest grunnleggende verdiene vi har i vårt samfunn. Det er et problem den blå-blå-siden i politikken må ta tak i. Den politiske debatten må renses for formuleringer og billige utspill som krenker andre personer, eller sårer grupper i vårt samfunn.

 

En politiker representerer ofte, ikke bare seg selv. En politiker representerer et parti, et samfunn, og noen ganger et helt land. Vi husker alle Fremskrittspartiet etter valget i 2013. Partiet måtte innkalle til pressekonferanse for å klargjøre hva de sto for etter at europeiske medier, herunder Spanias største avis, slo fast at partiet er høyreekstrem og rasistisk. Fremskrittspartiet skulle inn i regjering og representere Norge. Bildet måtte altså endres. Verden ser det norske samfunnet gjennom den regjeringen landet har. Prinsippene og verdiene som talspersoner for et regjeringsparti framviser kan oppfattes som mine og dine.  

 

Med makt følger ansvar. En politisk rådgiver, stortingsrepresentant eller nestleder i et regjeringsparti må tenke seg nøye gjennom hvilken effekt hans eller hennes uttalelse vil skape. En politisk rådgiver i Kunnskapsdepartementet som skal bekjempe mobbing i skolen kan ikke være en mobber selv. Det er i politikken som i hverdagslivet; dine barn vil ikke høre på deg når du forteller dem om ikke å juge dersom de ser at du selv lyver.

 

Uttalelser som er på grensen, eller noen ganger over grensen, har ikke bare gått ut over enkeltpersoner. Den norske politiske debatten har undertoner av rasisme og fremmedfrykt. Det har Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse tidligere fastslått gjennom en vurdering av rasisme i Norge. Du trenger ikke å sitte i en kommisjon for å oppdage dette. Følg bare med på Carl I. Hagen, Christian Tybring-Gjedde og Per Sandberg sine uttalelser om muslimer og andre minoriteter i Norge. Politikere har et ansvar for å bekjempe rasisme og intoleranse i samfunnet, ikke bidra til å øke den.

 

Fri debatt. Jeg oppfordrer ikke statsminister Solberg til å sette munnkurv på noen. Det er heller ikke min mening å stanse politiske debatter om vanskelige og store spørsmål. Den politiske debatten må være fri. Men det er en forskjell mellom mening og mobbing. Vi må tørre å ta debatten om debatten. Her har Solberg vært usynlig, og må i flere situasjoner presses av media for å i det hele tatt komme med en reaksjon på helt horrible uttalelser fra folk i egne rekker. Politikere setter standard for debattene i samfunnet. Solberg burde vært mye tydeligere på hvor standarden bør ligge.

 

 

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen